Underbevissthetens uttrykksmåte?

Da Elizabeth Strout besøkte Litteraturhuset i forrige uke, fortalte hun at hun hadde sluttet å bruke parentes når hun skriver. Hun sa at hun var inspirert til å bruke parentes i begynnelsen, fordi parentes ga en dypere tone til teksten. Dette kan hun ha ment rent psykologisk, fordi man gjennom parenteser får tilgang til protagonistens/fortellerens tanker (som ligger dypere tilgjengelig enn stemmen), eller stemmemessig—altså at fortellerstemmen gis et dypere stemmeleie, på grunn av informasjonen som gis (fortrolig mellom forfatter og leser) under det som sies.

Det var interessant, fordi jeg akkurat noen uker tidligere hadde lagt merke til parentesbruken til Joyce Carol Oates:

«We’d never lived together, that was a (melancholy) fact. But often I was at E_’s apartment (she’d lived in an apartment then, the top floor of a beautiful old Edwardian mansion converted to a multiple-dwelling building)—through the night.» Lovesick, 2023.

Jeg skjønner hva Strout mener med den dypere tonen. Du får vite mye underliggende om fortelleren og E_ i dette avsnittet, via parentesene.

Nå har jeg derimot begynt å lure på om Strout har erstattet parentesene med tankestreker:

«I said hello to Park Avenue Robbie in the elevator, and only later did I realize that in som way—some expression on his face—he reminded me of my father.» Oh, William!, 2021.

Jeg skjønner også hvorfor hun i tilfelle gjør dette byttet. Med tankestreker, ligger det tenkte mer åpent, mer tilgjengelig, og ikke minst gir det uttrykk for at forfatteren virkelig vil si dette—på lik linje, og med samme stemme—som resten av informasjonen i teksten.

(Og siden det siste sitatet jeg viser til, er fra Oh,William, vil jeg bare legge til at jeg ikke synes Oh, William er noen god boktittel. Virkelig ikke. Men da jeg så den spanske oversettelsen av tittelen: Ay, William! Ja… da var den god. Virkelig god! Ayayay—found in translation…)