Det er en vakker sommerkveld på Tjuvholmen i Oslo. Turister bader. En kjølig vind sender varmt kveldslys over Akershus festning i det fjerne. Rådhuset er kledt i juli.

Med en sitronsorbet i hånden fra Paradis Gelateria, går jeg forbi inngangen til Astrup Fearnley-museet. Jeg tenker på Cindy Sherman. Bildene hennes var utstilt her for noen år siden. Det er interessant å bruke seg selv som lerret for kunst, som Sherman gjør. Hun tolker ikke roller som en skuespiller, men gjør seg selv til en mal for mennesketyper. Et visuelt psykologisk spill, nærmest.

I begynnelsen laget Sherman vakre bilder, har hun fortalt. Men da kun pengesterke, unge menn kjøpte kunsten for å ha det på veggen, la hun helt om, og ønsket heller å utforske det «stygge».

Sherman ville ikke delta i en kapitalistisk kunstverden, men heller vekke noe; kanskje avsky, i betrakteren. Det er interessant hvordan hun iscenesetter seg selv på en så påtatt måte. Det er som om hun iscenesetter selve iscenesettelsen.

Første gang jeg så bildene av de kalde maktkvinnene hennes (under), tenkte jeg bare at de var ubehagelige. Jeg så på dem og tenkte på ismer og elite. Men så var det utstilling på Astrup Fearnley, og størrelsen på bildene overrasket meg. De var gigantiske. Disse overklassekvinnene, fascinerte og frastøtte på samme tid. I den enorme utstillingshallen, hevet kvinnene seg over publikum, på en grotesk måte. Bildene ville gjøre betrakteren liten.

I ettertid, sitter jeg igjen med en følelse av sorg og/eller desperasjon som disse kvinnene også utstråler.

Untitled #150, vender jeg derimot stadig tilbake til. Motivet er først komisk og vulgært. Så blir det et bilde på menneskets grådighet og fordekte begjær, synliggjort et øyeblikk:

Ønsker du å lese om hva Helene Ulrichsen AS kan tilby deg? Les mer på heleneulrichsen.no