Mandagstanker

I nesten tjuefem år har jeg hatt et forhold til Haruki Murakamis litteratur. Hva er det med hans verden som fascinerer sånn? Det er egentlig ikke en verden, når jeg tenker meg om, mer en hemmelig parallellsfære; en eksistens bak den virkelige verden. Der kan alt skje.

MEN WITHOUT WOMEN / DRIVE MY CAR

Ved slutten av novellesamlingen Men Without Women (2014), konstaterer jeg at filmen Drive My Car (2021), ikke kun er basert på novellen Drive My Car, men på alle novellene i samlingen Men Without Women.
Til og med Kino er med, den observerende bartenderen, i novellen Kino.

Katten som kommer og legger seg i hjørnet av baren. Kvinnen med brennmerker fra sigaretter. Ekteskap og utroskap… Det er alltid seksuelle innslag hos Murakami, og det er det også her. Men Murakami beskriver det på en uventet måte. Noen ganger gjør han opplevelsene til noe kjedelig og repetetivt. Noen ganger til noe utenom det vanlige, som når Scheherazade forteller historier i forbindelse med de seksuelle møtene. Det er protagonisten som gir henne navnet Scheherazade, fordi hun alltid drar før historien er ferdig fortalt. Hun avslutter med en cliffhanger hver gang. På den måten blir selve fortellingen hennes en variant av det Murakami selv fanger leseren med.

Murakamis Scheherezade forteller at hun pleide å bryte seg inn i hus da hun var yngre. En gang brøt hun seg inn i huset til en gutt i klassen. Hun var forelsket i denne gutten, men han gjengjeldte ikke følelsene. Faktisk la han ikke en gang merke til henne på skolen. Hun var som luft for ham.

Midt i skoletiden, bryter hun seg inn i huset hans, går opp trappen, og finner det hun tror må være rommet hans. Det er ryddig der. Hun må være forsiktig, eller så vil han merke at noen har vært der.

Hun går gjennom tingene hans, og stjeler en blyant. Han har så mange, at hun regner med at han ikke vil savne denne ene. Så legger hun igjen noe av seg selv: en ubrukt tampong, innerst i en skuff i skrivebordet hans. Kanskje han aldri vil se den? Om moren hans oppdager den, vil han måtte forklare seg. Tanken på å ha etterlatt noe intimt hos ham, gjør henne opphisset.

I dagene som følger, skriver hun med blyanten hans, helt til det ikke er noe igjen av den. Hun slikker på den, mens hun tenker på at han har holdt i den. Det oppleves ekstatisk for henne, å se sporene av ord blyanten hans etterlater på papiret hennes.
I klassen titter hun på ham. Fremdeles enser han henne ikke; det er som om hun ikke eksisterer. Men hun føler seg nærmere ham enn noen gang. Hun bryter seg inn i huset hans, igjen og igjen. Helt til familien skifter lås.

I filmen Drive My Car, er novellen om jenta som bryter seg inn i huset til gutten også innarbeidet, men fortelles via hovedpersonens kone. Kona forteller denne historien mens de ligger med hverandre. Han elsker sin kone, og er knust når han kommer hjem tidlig en dag, og finner henne med en annen mann. Men det aller verste, er muligens ikke at hun ligger med en annen, men at hun forteller denne nye mannen historiene sine…

MURAKAMIS VISDOM OG MØRKE

Jeg husker godt da jeg leste The Wind-up Bird Chronicle. Det var den aller første boken av Murakami jeg leste. Jeg husker merket på kinnet til protagonisten, som han opplevde var sensuelt å ta på. Merket på kinnet leder tankene til den dumpe lyden av en klokke som kimer, i skogen utenfor hytta i Killing Commendatore (2017). Det er noe som kaller på Murakamis protagonister – alltid.

Gjennom alle disse årene, representerer Murakami noe helt spesielt. Det er som om jeg blir dratt mot ordene hans. Murakami holder en annen virkelighet, innhyllet i jazz, dyrenes påvirkning og den litt ubehagelige underbevisstheten. Han er som bunnen av isfjellet. Han inviterer leseren med seg ned dit ingen kan se, bare sanse. Og det er ganske uimotståelig å ta Haruki Murakami i hånden, og la ham lede deg ned en hotellgang. Alle rom har sine historier. Visdom og mørke. Og alt er omringet av japansk estetikk, historikk og kultur/subkultur.

Jeg mener Nobelprisen i litteratur bør gå til Haruki Murakami neste gang. Er du enig?